Samlinger

En samling blir til
av Macka Grimsgaard

Allerede i den tiden da man så i øynene at det ærverdige Lundetangen Bryggeri vill forsvinne var det noen som fant det viktig å ta vare på en 150 års bedriftshistorie. To av dem var bryggeriformann John Berge og salgsjef Macka Grimsgaard.

John Berge hadde gjennom flere år tatt vare på alle mulige flasketyper både med og uten etiketter. Dette utgjorde en unik samling som viste en historisk utvikling av flasketyper både for øl og mineralvann gjennom tidene

Grimsgaard som var hobbyinnrammer ble stadig konfrontert med gammelt bildemateriell som ble funnet i skuffer og skap. Disse ble behørig rammet inn, hengt opp eller tatt vare på. Slik var det vel at tankene om et framtidig museum begynte å ta form hos de to nevnte antikkvitetshandlerne.

I forbindelse med flyttingen til Rødmyr fikk Macka Grimsgaard i oppdrag av direktør Randgård å restaurere tre av de gamle bryggerimaskinene man hadde funnet fram fra skrapkjelleren; maltvekta, vørter-blandebatteriet og håndkorkemaskinen.

På nyåret 1990 fikk John Berge kontakt med to entusiaster når det gjaldt gamle ting fra bryggeriet, nemlig Bjørn Stie og Bjørn Andersen. Begge hadde i en årrekke samlet på spesielt gamle papirer og gamle flasker og etter hvert opparbeidet en formidabel samling. Senere sluttet Macka Grimsgaard seg til trioen. Alle var skjønt enige om at 150 års industrihistorie ikke måtte havne på fyllingen men måtte bevares for ettertiden.

For å vise Skien By hva man hadde av klenodier fikk man gjordt en avtale med Lundetangen Kinosenter om å holde en utstilling i kinofoajeen. Utstillingen ble en formidabel suksess og både publikum og presse roste tiltaket.

De samme fire herrer hadde året før stiftet Lundetangen Bryggeris Venner med formålsparagraf å etablere et Bryggerimuseum. Foreningens første formann ble Macka Grimsgaard mens de tre andre grunderne ble med i styret sammen med Ole Grimsgaard, Kay Andersen og Hilde Stie.

Primært var målet å skaffe et lokale slik at vi kunne få plassert vår voksende del av museumsklenodier på et dertil egnet sted. Redningen lå faktisk nærmere enn vi trodde. Mens foreningen hadde vokst seg stadig større i antall medlemmer og tellet nu 200 betalende, fikk vi nå anledning til å bruke det gamle ølloftet som møtelokale. Så sprang bomben; Tom Svenson hadde kjøpt hele Malteribygningen, og meget generøst tilbød han foreningen det tilstøtende loftslokalet til museum. Gleden var enorm og det var vanskelig å styre LB vennene fra å gå løs på jobben allerede der og da. Først måtte det ryddes og reingjøres og det var bokstavelig talt litt av en drittjobb. Her hadde byens ville og tamme duer gjort sitt fornødne gjennom årtier. Styret samt en stor skare frivillige påtok seg jobben. Det fortelles at de gikk inn med et normalt utseende og kom ut sorte som bek.. Man så kun det hvite i øynende samt hvite tenner i brede smil. En grisejobb i Augusstall.

Neste trinn på programmet var å få arkitekt og bygningsfolk til å se på sakene. Hans Jørgen Vik og Hus og Hyttebygg stilte gratis opp. Svaret var greit. Det må bygges vegg mot nord fra gulv til tak, samt at hele taket må isoleres og kles. Det siste var ikke minst en gigantisk jobb. Men her var det bare å gå løs med friskt mot. John Berges allierte fra Travbanen, som var trofaste medlemmer, reiste veggen mot nord og fikk også bygget inn ventilasjonssystemet til hele bygget. Vi kjøpte inn materialer og fikk lang kreditt. Medlemmene sørget for ved dugnad å få dem opp den lange veien til loftet.

Vi var i gang, men vi trengte penger. Selv om vi hadde en langsiktig kreditt måtte vi skaffe midler. Vi startet et aksjesalg av en tro kopi av de gamle Lundetangen aksjene. Disse ble med en liten forandring mesterlig laget lik de originale, og var i prisklasse kr 1000. - 500. - og 100. Spesielt rettet vi en appell til byens industri om å støtte opp om salget.

Macka Grimsgaard påtok seg oppdraget å selge de store tusenkronersaksjene, og i løpet av et par måneder hadde vi solgt aksjer for 30 - 40 000 kroner. Startkapitalen var nå i boks, men nå trengte vi noe så viktig som kyndig mannskap. Dugnad var bra nok, men ville ikke i det lange løp være nok. Via en kontakt i kommunen prøvde vi å få hjelp fra AMO som var noe nytt på arbeidsmarkedet. Macka fikk en kontakt og med litt forhandlinger fikk vi faktisk to mann til å jobbe for oss. Med John Berge som dyktig og alltid tilstedeværende daglig leder av bygget tok arbeidet nå virkelig fart.

Det var nå på tide å tenke på hvordan selve innredningen av lokalet skulle se ut. Macka Grimsgaard hadde ved tre anledninger jobbet sammen med Bente Tuvnes som drev et firma som var spesialister på innredninger av butikker og restauranter. De jobbet sammen ved Rødmyr, senere det nye ølutsalget og det siste var Bryggeriet Pizzarestaurant. Det var derfor naturlig å engasjere henne og fra første stund var det klart at hun visste hvordan det hele skulle se ut. Både John og Macka hadde bestemt sagt ifra sagt ifra at det ikke var et dødt museum vi ville ha, men et levende et. Og det fikk vi. Bente skapte en rekke artige miljøer og da Macka ytret ønske om en borddekning for to med LB porselen og glass, fikk vi det også. For å gjøre det hele fullkomment fikk vi Stoffbua til å forære oss gardiner og duk. Nu var det i ordets rette forstand duket for to.

Montrene i museet som ble murt opp av gamle mursten ble fraktet opp til loftsetasjen ved hjelp av dugnad fra våre medlemmer og ikke minst styret tok aktivt del i denne jobben. Montrene ble gedigne og flotte i sin utforming, men nå trengte vi glass og ikke minst fagfolk til å sette glassene på plass. Skien Bilglass tok jobben, og ikke bare gjorde de denne gratis, de spanderte også hele glasspakken. Det varmet, samtidig som det ga oss troen på det vi gjorde. Hjertelig takk igjen.

I samsvar med John tok Macka kontakt med Ringnes for om mulig å få dette konsern som hadde lagt oss ned til å yte en skjerv til oppbyggingen av museet. Til å begynne med var de ikke villige, men etter å ha kontaktet gamle kjente i bedriften fikk vi en viss forståelse for vår forespørsel. De var i første rekke interessert i å forsyne oss med alle former for kontorrekvisita, hvilket vi ikke hadde noen interesse av. Macka satte sin pris som lød på 35 000 kroner, som forøvrig var kostnadene på våre montere. Vi fikk pengene, og Ringnes fikk en sølvplate festet til en av montrene, som om denne var gitt av dem.

Det byggtekniske begynte å nærme seg slutten, men enda var det mye igjen, og ikke minst det elektriske. Vår gamle leverandør Auensen Elektriske hadde påtatt seg oppdraget for en meget gunstig pris, så dette var i de beste hender. Men det skulle betales, og ifølge vår kasserer John Berge begynte kassen å gå tom. Imidlertid;undrenes tid var ikke omme. Via et lokalt radioprogram vant vi en bil nyttårsaften 1993. Det var John som hadde ordnet med denne radiostasjonen og meldingen kom selvsagt til ham. En etter en ble hele styret underrettet og samlet seg etter hvert oppe hos John og Grete på Tollnes. Nå var løpet kjørt, vi hadde penger til alt bare bilen ble solgt.

Dette løste seg ved et godt bud fra Tom Svenson. Vi kunne nå se fremtiden lyst i møte.

På vårparten fikk Macka et ufrivillig sykehusopphold, og John Berge og Bjørn Andersen fullførte de siste innredningsarbeider i samsvar med Bente Tuvnes sine anvisninger. Sistnevnte var blitt så tent av sitt arbeide med museet at da det var spørsmål om honorar ga hun avkall på dette siden hun nå følte seg som en av oss.

Det som nå gjensto var å få alt det som tilhørte Lundetangens Bryggeri som var flyttet til Rødmyr tilbake til Bryggerimuseet. Vi måtte en god del motstand for det var de som mente at det skulle følge flyttelasset til Stubberud. Men heldigvis for oss hadde vi en muntlig avtale gitt av direktør Randgård til Macka at den dagen vi hadde et hjem for alle disse antikvariske tingene skulle de tilbake til Lundetangen. Den avtalen holdt. Her var det ikke minst John Berge som sørget for at alt kom på sin rette plass. Han gjorde en så grundig og god jobb at de mente han til og med hadde fått med seg spikrene bildene hang på. John og Bjørn Andersen fullførte nå jobben med å plassere våre eiendeler på sine rette plasser, en jobb de utførte på en glimrende måte.

Nå gjensto kun å foreta den offisielle åpning. Den fant sted den 12. oktober med innbudte gjester fra kommune og fylke samt andre som hadde støttet oss under vårt arbeide. Presse og fjernsyn var til stede, og at man tok dette på alvor viser det at TV2 sendte åpningen i slutten av dagsrevyen samme dag.

Tilslutt vil jeg bare si; en drøm var gått i oppfyllelse og Norges første og eneste Bryggerimuseum var en realitet skapt av en gjeng entusiaster. En takk til dere alle, ingen nevnt og ingen glemt, men alle dere som trodde på ideen og var med å gjøre en drøm til virkelighet.